Norden og Russland

Russlands invasjon av Ukraina i 2022 skapte tvil i vesten rundt hvorvidt de europeiske NATO-landene kunne forsvart seg selv i tilfelle en konvensjonell krig med Russland skulle bryte ut. Før den russiske invasjonen var dette et helt hypotetisk spørsmål, der den vanlige antagelsen var at Russland ville bruke sin fryktede «hybridkrigføring» til å destabilisere europeiske land. Dersom Russland skulle ta til våpen ville det være i form av begrensede militære operasjoner utført av spetsnaz, lokale dissidenter og små grønne menn.

Såkalte “små grønne menn” på Krimhalvøya i 2014. Russiske myndigheter nektet for at de var russiske soldater inntil lenge etter at annekteringen var ferdig.

Den russiske invasjonen av Ukraina er den første fullskalainvasjonen gjennomført av en stat mot en annen siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Sjokket i Europa var at Russland viste en vilje til å bruke store konvensjonelle militære styrker for å løse det de betraktet som et politisk problem. Samtidig som synet på Russland som en militær stormakt raknet har synet på Russland som militær trussel igjen blitt aktuelt.

Samtidig som Russland oppfører seg mer uforutsigbart er også NATOs troverdighet som forsvarsallianse blitt svekket av Donald Trumps maktovertagelse i USA. En alliert som truer med militærmakt mot sine egne er en dårlig alliert, og vil nødvendigvis betraktes som upålitelig. Ikke bare svekker dette sikkerhetsfølelsen i andre NATO-land, men en lite troverdig forsvarspakt er også mindre avskrekkende overfor ytre fiender.

I denne artikkelen vil jeg forsvare følgende påstand: de nordiske landene kunne forsvart sin suverenitet mot russisk angrep. Dette er ikke en analyse av hvor sannsynlig et slikt angrep er, der svaret uansett er at det er usannsynlig. Ønsket mitt er ikke å gi et inntrykk av at nordisk forsvarsevne mot Russland trenger å bevises. Dette er derimot et argument mot den alarmistiske fremstillingen av Norge og Norden som NATOs svakelige nordflanke som umulig kunne forsvart seg lenge nok til å motta hjelp.

Analysen vil ta for seg forholdet mellom nordisk og russisk militær kapasitet både på bakken, i luft og i sjøen. I tillegg vil jeg gå gjennom de to sidenes evne til å mobilisere og gjenvinne styrke. Utover forskjellen i antall og organisasjonsstruktur er det også store forskjeller i kvalitet som er vanskelige å måle, men som må tas med i beregningen. Med usikkerheten i alle tre faktorene ville det selv med en perfekt modell vært umulig å komme til en sikker konklusjon, men jeg er villig til å gi det et forsøk.

Den russiske hæren

Hvor store bakkestyrker Russland har tilgjengelig er det største åpne spørsmålet, og er i stor grad avhengig av hvordan krigen i Ukraina går fremover. Så lenge Russland er i krig vil den russiske hæren være i en paralell prosess av oppbygging og nedbrytning. Russland produserer og mobiliserer i et tempo som gjør at hæren er større i rene tall enn den var på starten, men tapene de lider i Ukraina tærer permanent på Russlands evne til å kunne gjøre en lignende mobilisering igjen.

Russlands militære struktur har blitt reformert og forstørret på grunn av krigen i Ukraina. En av disse reformene har vært opprettelsen av et nytt hærkorps i Karelen, nær grensen til Finland. Offisielt betyr dette at den russiske hæren i nord står sterkere enn den gjorde før krigen. Det eneste problemet er at det nye 44. hærkorpset er i kamp rundt Kharkiv, ikke på vakt i Finland.

Den russiske hæren har mistet mange av sine mest moderne styrker i Ukraina. Blant annet ble deler av den spesialiserte 200. arktiske brigaden utslettet under angrepet i retning Kyiv i februar 2022. Den 200. brigaden har hovedkvarter i Petsjenga, en snau mil fra norgesgrensa. Brigaden finnes fortsatt, men den er ikke lenger det den var, som var spydspissen som skulle lede kampen mot Norge.

Under de to første månedene av invasjonen av Ukraina erobret Russland et område på størrelse med Baltikum. I løpet av 2024, moralsk støttet av et evig antall avisoverskrifter om hastigheten på russisk fremgang har de kapret 4168 kvadratkilometer (ifølge ISW). Med den hastigheten ville det tatt Russland over to år å erobre Kautokeino. Siden Russland beveger seg såpass tregt på offensiven mot den ganske jevnbyrdige ukrainske hæren må man anta at Russland ville trengt en større tallmessig overlegenhet mot de nordiske landene.

Visuell oversikt over kampbrigader i Norden og Nordvestrussland, vist med NATOs standardsymbol for en infanterienhet (X i boks). Lyseblå og lysegrønne brigader er i opprettelsesfasen. Den røde brigaden har på mystisk vis forsvunnet siden 2018.

Den nordiske hæren

I nordområdene har de nordiske landene en lokal tallmessig overlegenhet. Dette er i stor grad takket være Finland. Før deres NATO-medlemskap var sikret måtte Finland kunne sikre sin egen suverenitet, og for å kunne gjøre dette fokuserte det finske militæret på solide bakkestyrker. Svakheten til den finske motstandsplanen var først og fremst deres mangel på flåtestyrker og luftmakt. Det blir nok dekket av Finlands nye allierte.

Av de nordiske landene er det Norge og Sverige som har rustet mest opp på land siden 2022. Den svenske hæren har utvidet sin militære struktur fra to brigader i 2022 til fire nå, og Norges langtidsplan øker størrelsen på hæren fra en til tre brigader i årene fremover. Når disse reformene er ferdig vil Norden ha en samlet hær som er mer enn dobbelt så stor som den lokale russiske.

Utover rene antall har Norden også en fordel på teknologifronten. Alle typene tungt utstyr som er i bruk i de nordiske militærene er mer moderne enn den russiske motparten. Overlegenheten til vestlig militært utstyr var omdiskutert før krigen i Ukraina startet, men er nå blitt ganske grundig demonstrert.

Land:	Antall brigader (~5000 soldater hver)
Russland (Leningrad, Murmansk, Karelen)	9
Finland	Åtte brigader i fredstid, sju offensive brigader pluss seks defensive brigader under krig
Resten av Norden	Sju brigader nå, ni brigader når Norge er ferdig med å oppruste
Norden til sammen	15 brigader under fred nå, opp til 22

Mobiliseringsevne

De tre skandinaviske landene har hvert sitt heimevern som sin reservistordning. De inngår ikke i hæren, men fungerer som en egen gren av forsvaret. Av de tre er det svenske Hemvärnet minst, men i det danske Hjemmeværnet er det bare en tredjedel av soldatene som trener regelmessig. Alle de skandinaviske heimevernene fyller den samme rollen, som er lokalforsvar og bistand av det aktive forsvaret der det trengs.

Finland har en helt annen ordning, der reservistene er en del av selve hæren. I fredstid er den finske hæren på omtrent 24 tusen soldater, og etter den finske stridsplanen skal den kunne vokse til omtrent 280 tusen soldater. Etter den gamle stridsplanen fra 2008 innebar mobiliseringen at den aktive hæren skulle styrkes med reservister og gjøres om til sju «operative» brigader. Samtidig skulle seks «territorielle» brigader mobiliseres kun av reservister. Organisasjonen i den nye stridsplanen er ikke offentlig tilgjengelig.

I Skandinavia fungerer heimevernet bare som lett infanteri og lokalforsvar. Finlands reservistordning dekker også dette med sine lokale styrker, som sannsynligvis utgjør resten av soldatene som ikke skal inn i operative og territorielle brigader. I tillegg til militærets reservestyrker har Finlands grensevaktstjeneste mulighet til å mobilisere soldater under krig.

Symbolet til Finlands paramilitære grensevakt.

Russlands mobiliseringsevne har blitt grundig testet i løpet av de siste tre årene. På et lignende vis som Finland kaller Russland opp sine reservister direkte til hæren, der nye enheter kan opprettes ved hjelp av store lagre av tunge våpen fra sovjettiden. Russland hadde før invasjonen av Ukraina et sted mellom ti og tjue tusen brukbare stridsvogner på lager, og nesten tre tusen stridsvogner i aktiv tjeneste.

Siden starten av invasjonen har Russland mistet minst 3718 stridsvogner, bevist med fotografisk bevis samlet av bloggen Oryx. Samtidig har youtuberen Covert Cabal bevist med satelittbilder at antallet russiske stridsvogner som fortsatt er på lager er halvert. Dette tyder tilsammen på at det ukrainske anslaget om at de har ødelagt nesten ti tusen russiske stridsvogner ikke er langt fra sannheten. Med andre ord hadde Russland før invasjonen av Ukraina evnen til å kjempe en langvarig krig. De har nå brukt denne evnen.

Russlands hær er altså ikke alene stor eller sterk nok til å knekke de Nordiske hærene. Å forvente fremgang i en offensiv krig på land med mindre tallrike og mindre moderne styrker på sin side krever å enten ha en eller annen form for fordelaktig posisjon utenom styrkeforholdet, eller å være uvitende om det.

Flystyrkene

Russlands flystyrke er større enn den samlede nordiske flystyrken. Den er også mindre moderne og må dekke et langt større område. Forholdet per 2024 var en russisk flystyrke på 1539 jagerfly, kampfly og angrepsfly. På samme tid hadde Norden sammenlagt 242 kampfly. Det er over seks ganger så mange russiske fly, og hvis Russland hadde klart å benytte denne tallmessige overlegenheten kunne de kanskje sett noen resultater.

Ukraina hadde i 2021 til sammen 88 kampfly, jagerfly og angrepsfly av lignende modeller som det Russland hadde. Det at Russland ikke har klart å gjøre dette om til en seier i lufta har forvirret mange sikkerhetsanalytikere verden over. På samme måte som krigen i Ukraina har avdekket store systematiske problemer i den russiske hæren har også flystyrken vist seg å ikke kunne prestere som forventet.

Selv hvis den russiske flystyrken var velorganisert og pilotene var veltrent hadde Russland hatt et problem med de teknisk velutviklede nordiske flystyrkene. Danmark, Norge og Finland mottar alle tre leveranser av F-35 jagerfly, stealth-fly som er vanskelig å fange opp på radar. Når leveransene er ferdige vil antallet F-35 i Norden gå opp fra 50 til 143. Russland har sin egen stealthjager: Su-57. Den russiske flystyrken har per 2024 totalt 14 av dem.

Russland har også problemet med geografisk plassering på flystyrken sin. Etter den russiske flystyrkens struktur er omtrent en tredjedel av flyene plassert i det vestlige luftforsvarsdistrikt. Om ingen av disse flyene skal brukes over Polen, Baltikum, Ukraina, Belarus eller i Østersjøen vil Russland ha omtrent dobbelt så mange fly som Norden tilgjengelig.

Land	Femtegenerasjon kampfly	Fjerde generasjon kampfly	Bestilte kampfly
Norge	40		12
Sverige		94	60
Finland		55	64
Danmark	10	43	17
Russlands vestdistrikt	14	~520	???
Russland ellers		1000	???

Flåtene

Overraskende nok er havet det eneste domenet Russland leder i rene tall. Flåtestyrkene til Russland i nord er representert av Nordflåten i Barentshavet og Østersjøflåten (gjett hvor). Av disse er den russiske Nordflåten den mest avanserte og har flest ubåter, imens Østersjøflåten har flest skip på overflaten. Nordflåten er også den russiske flåten som sannsynligvis vil kunne utrette mest.

Som i hæren og flystyrken er det store problemer med korrupsjon og organisasjon i den russiske flåten, som gjør at den har en langt dårligere slagkraft enn forventet. Ukraina har ikke lenger en flåte, og har måttet bruke missiler og sjødroner sendt fra land for å kjempe kampen i Svartehavet. Med dette har Ukraina senket svartehavsflåtens flaggskip Moskva og gjenåpnet sine handelsruter vest i Svartehavet.

Land	Fregatter og større	Korvetter og mindre	Ubåter
	3	29	1
Russlands Nordflåte	11	8	33
Norge	4	6	6
Sverige		7	5
Finland		8
Danmark	5
Tyskland	11	5	6
Polen	2	5	1

I Østersjøen står Russland ikke bare opp mot Sverige og Finland, men også NATO-landene Tyskland og Polen. Med de to tatt inn i beregningen forsvinner det lokale russiske overtallet. Med unntak av noen få skip i den polske flåten er også alle skipene i NATOs «østersjøflåte» mer moderne enn alle de russiske.

I Barentshavet og Nordishavet står det norske sjøforsvaret alene i møte med den russiske nordflåten. Dette er det ene området i nord hvor Russland faktisk kan vinne en taktisk seier. Svalbard, Island, Grønland og Færøyene er alle uten noe forsvar i form av lokale hærstyrker eller flåtestyrker. I den usannsynlige virkeligheten der hverken USA eller Storbritannia gjør noe for å forsvare Island kan Russland vinne en seier. Hvis ikke forblir et angrep mot Norden en særdeles dårlig ide.